In English

Menneske temmet ulven for ca 15000 år siden.

Det tok ytterligere 10-12000 år å avle frem de 10 progenitore rasegrupper identifisert av forskerne er: Seende hunder, luktende hunder, arbeide og vaktende hunder, vann spaniels og retrievere, pekere, terriere, gjetende hunder og små selskaps hunder.

Seende jakthund, spesialisert på coursing spillet, er tenkt å ha dukket opp i Mesopotamia rundt 4000 - 5000 f.Kr. Moderne raser som Greyhound og Afghansk mynde er funnet på slutten av denne grenen av hundens familietre.

Støvere dukket opp rundt 3000 f.Kr., kjennetegnet av en svært sensitibel følelse av lukt. Bloodhound, Foxhound, og Dachshund er alle ment å ha desendert fra denne hunden.

Arbeidende og vaktende hunder dukket sannsynligvis opp i Tibet rundt 3000 f.Kr., med moderne etterkommere som Rottweiler, St Bernard's og Bulldog. På omtrent samme tid, dukket tilsynelatende små selskapshunder opp i Malta. Moderne etterkommere inkluderer Puddel og Mops.

Det tok ytterligere 3-5000 år for menneske å avle frem de vel 300 renrasede vi kjenner i dag.
Totalt fra den største rasen til den aller minste med alle de variasjoner som finnes innimellom, er 99% av DNA´et felles for alle raser. Vi har en tendens til å tenke på dem som svært forskjellige på grunn av den store variasjon i størrelse og utseende, men den genetiske forskjellen er minimal.

Dette er et familietre det er viktig for alle oss oppdrettere å ha i bakhodet, menneske har opp gjennom mange tusen år drevet innavl. Alle renrasede hunder er et resultat av dette relativt smale utgangspungtet. Vi har i dag ca 400 million hunder på verdensbasis. Hunder har vært våre nærmeste ledsagere i tusenvis av år. Mer enn bare våre tjenestemenn, de er en menneskeskapt art som har utviklet seg i harmoni med oss og våre ønsker om egenskaper og exteriør. Genetisk matriale oppfører seg på samme måte det være seg menneske eller hund. Gjennom generasjoner i avl på hunder som stammer fra de samme forfedre oppstår mutasjoner i genmatrialet, som legger seg på DNA´et og videreføres som en arvelig lidelse. Vi er ofte opptatt av hva som er arvelig og hva som ikke er det, svaret er ALT er potensiellt arvelig. Kromosomer er ansvarlig for å avgjøre hvilken form og funksjon, for hver levende organisme. Gener er plassert på disse kromosomene. Gener er sammensatt av DNA (deoxyribonucleic acid) - de grunnleggende byggeklossene av levende ting. DNA ser litt ut som en lang streng med perler som finnes i par. Hunder har 39 kromosom-par (78 kromosomer totalt). De første 38 kromosom parene er de nummererte parene-i hvert par en pærle fra mor og en fra far, og 39nde par er kjønns kromosomene-dette paret inneholder noe arv men også noe særeget for hvert individ, som kjønn og personlighet. Hvert individ har flere defekte kromosomer, disse overstyres som regel av den friske pærle 2 i DNAparet og individet påvirkes ikke av disse. Så hender det da innimellom for selv den mest etiske og erfarne oppdretter, at man kombinerer to individer med de samme defekte kromosomer. Resultatet kan da bli 3 varianter i avkommene- 25% genetisk friske, 50% bærere av gendefekten og 25% affetert av sykdommsdefekten. Noen sykdommer er et resultat av flere defekte kromosomer. I skjeldnere tilfeller er kromosomdefekten dominant og videreføres til tross for at den andre parten ikke har defekten. Kromosomdefekter kan også ligge på kjønnskromosomene, i slike tilfeller rammer sykdommen bare et kjønn hos avkommene. En og samme sykdom kan derfor nedarves på forskjellige måter alt etter som hvor i kromosomene defekten ligger. Et eksempel er multigen lidelsen PRA, som kan ha alle ovenstående arvegangsvarianter. Hittil har ”loci” (indentifikasjon av det nummererte gen ) blitt identifisert for seks former for PRA, forskerne forventer å finne minst dobbelt så mange fremover.

Blandt top ti sykdommer i renrasede hunder inkluderes flere som er av interesse for menneskelige sykdommer som kreft, epilepsi, autoimmune sykdommer, blindhet, katarakt og hjertesykdom. Hunder lider av mer enn 400 genetiske lidelser og daglig oppdages nye. Mange av disse ligner menneskelige forhold. Hunderaser er lik geografisk isolerte menneskelige populasjoner, bortsett fra at hunderaser er mer ekstremt isolert. Dette gjør dem unikt verdifulle i forhold til forståelsen av mutasjoner i menneskelige gener. Gener ansvarlig for disse er trolig konstant for mennesker og hunder. Det brukes millioner av dollar på forskning av sykdom hos hund, nettopp fordi det også kommer oss mennesker tilgode i form av behandlingsmetoder for våre arvelige lidelser. Til dags dato er mye av hundens ”loci” kartlagt, og i noen tilfeller identifisert for flere av disse sykdommene: nyre kreft, narkolepsi, Revmatoid leddgikt, keratin-tilknyttede sykdommer, blødning lidelser, epilepsi, hjertesykdom, allergi, retinal sykdom og katarakt og kobber toxicosis. Noen av disse gjennombruddene i forskning kommer også hunden tilgode i form av behandling, eller kunnskapene om måter å avle sykdommene bort. Men med genenes uforutsigbare mutasjoner vil stadig nye og ukjente sykdommer oppstå. Disse kan potensiellt være mye mer skadelig en den man selekterte bort. Det er imidlertid viktig å huske at mutasjoner også kan være positive. Mutasjoner kan ha positiv, negativ, eller ingen effekt. De fleste mutasjoner er nøytrale (har ingen effekt), noen er negative (reduserer et individs sjanse for overlevelse og reproduksjon), og noen er positive (øker et individs sjanse for overlevelse og reproduksjon).  En ting er 100% sikkert- sykdom og defekter er en del av hundeavlen, akkurat som det er det hos menneske .

Oppdrettere rundt om i verden, de aller fleste like brennende engasjert for ”sin” rase, må så forholde seg til dette komplekse faktum. Alle ønsker vi rasetypiske friske avkom, og alle har vi kriterier for våre avlsdyr. Vi skaper ”flaskehalser” gjennom vår seleksjon av rasens individer. Videre skal individene bedømmes av dommere på utstilling, som igjen har sine ”flaskehalser” for graderingen av individene. Konsekvensen er en innsnevring av genbasen i rasene, samt en akksellerasjon av mutasjoner innen populære linjer. Noen raser er store i antall, andre er små - noen er flere tusen år gammel, andre svært unge - noen er også den for tiden store ”moterasen”. Dette er også kriterier som spiller inn for hvor stort omfang problemet til slutt får. Når vi så tenker på alder hos hunderaser glemmer vi ofte at verdenskrigene og naturkatastrofer bare de siste 100 årene også har vært tildels svært harde tilbakeslag i rasebestandene, noen har blitt helt utryddet. Et eksempel er : På slutten av 1.verdenskrig var det kun fem hunder av Leonberger rasen som holdt seg i live i Europa, og alle Leonbergere i live i dag antas å være etterkommere av de fem. Raseklubbene har derfor et stort ansvar i forhold til sine retningslinjer - eller regler for avl. Klubbens hovedformål er en best mulig forvaltning av det enkelte lands genetiske base - hele basen. Klubbene bør derfor virkelig tenke gjennom hvorvidt et stramt regelverk for avl, enda en ”flaskehals”, virkelig er til rasens beste!!! Det er et faktum at en størst mulig genpol er en helsemessig gevinst. En måte å øke denne på, er milde avlsanbefalinger og tillatelse av fargeblandinger. Hos hund som hos menneske er helse viktigere enn utseende. Det er en selvfølge å ikke anvende syke dyr i avl. Men alle vår tilsynelatende friske avlsdyr er bærere av kromosom defekter og mutasjoner, alt liv består av både positive og negative gener . Slik er det også med oss mennesker,hver familie har sin genetiske arv på godt å vondt.

Hva er egentlig forskningsresultater? Disse er konklusjoner etter X antall forsøk med samme resultat, de har alle feilmarginer og er ment brukt som et hjelpemiddel ikke en absolutt fakta. Det hender man mener å vite arvegang basert på forskningsfunn, som 10-30 år senere viser seg å være feil. Et eksempel: Forskning på hjerte/kar sykdom hos menneske. Man antok forhøyet kolesterol hadde en direkte nedarving gjennom generasjonene, de som hadde det ga det ”enten eller” til sine barn. De som da ikke fikk det førte det heller ikke videre til sine barn. Dette har relativt nylig vist seg å ikke stemme, det finnes bærere som ikke affiseres av sykdommen selv – men likevel kan gi denne videre til sine barn.

Som oftest bruker vi også individuelle helseopplysninger negativt. Vi bør tenke grundig igjennom alvorlighetsgraden av defekten, før vi reagerer i form av restriksjoner i avl for linjer med kjente bærere. I små rasepopulasjoner er også disse individene viktige for avlen, da 25% av avkommene viderefører linjene uten gendefekten. Følger av strenge avlskrav kan eksempelvis bli en innsnevring av genpolen da kun en del av basen fyller disse kravene, samt en økt import av individer fra andre land. Disse kan øke genpolen, og således berike landet rasebestand - muligheten er like stor for import av defekter landet ikke hadde i sin rase, altså større helseproblem for landets base.

I hundeverdenen er utstillinger og prøver blitt en stor interesse for oppdrettere verden over. Disse gir en oppdretter muligheten for en vurdering "utenfra" av sitt arbeid. Oppdrettere flest vet at resultater fra utstillinger og prøver ikke sier mye om individets kvaliteter som avlshund. En topp utstillingshund kan være dårlig avlshund, og en dårlig utstillingshund kan være en god avlshund. Eller en kan være riktig heldig å ha et individ som er begge deler. Det finnes mange dyktige oppdrettere og dommere verden over som gjør sitt absolutt beste utfra de muligheter  de har, men i hundemiljøet som i alle andre miljøer finnes det en "bakside"- når  utseende blir en prioritet over helse. Vi burde bry oss mindre - oppdrettere og dommere - om  manglende tenner,ørestillinger, haleansats og legge mer vekt på bevegelser, adferd og tegn på dårlig helse.

Organisasjonen WSPCA har laget en dokumentar vedrørende dette viktige temaet, denne ble vist på BBC i -08 og i 09- i Norge. Vi setter på linken til den da innholdet er relevant for denne artikkelen. Vi gjør oppmerksom på at innholdet belyser  kun "baksiden", og at dette ikke er en hyggefilm!
www.asterpix.com/console/?avi=18781361

Oddrun Knudsen

Noen referanse kilder til artikkelen; http://news.nationalgeographic.com/news/2003/09/0925_030925_doggenes.html
http://www.nature.com/nature/journal/v438/n7069/box/438745a_BX1.html
http://www.newscientist.com/article/dn4682
http://www.geocities.com/retinitis_pigmentosa_rp/r_pigmentosa_genetics.html

http://www.ncbi.nlm.nih.gov/sites/entrez?cmd=PureSearch&db=pubmed&term=dog%20breeds%20AND%20genetic%20diseases